Jeg er Anette Morén og er født i Göteborg i 1954. Utdannet sykepleier med psykiatri, pedagogikk/veiledning og gestaltterapeut.
Tre barn og et barnebarn.

Min personlige CV:

2024 ...

En moderne mystiker som kalles til

Den norske kirke ... eller ikke

Min visjon gikk i mars 2023 fra å vekke barnet på innsiden til å bli et kall. Jeg skal nå bruke min samlede kunnskap - basert på erfaring - til å åpne opp om hvordan vi som små åndsvesener blir født inn (eller ut) i en verden som ennå ikke har kunnskap om mennesket.

Som ennå ikke har forstått følgene av sin egen historie. En historie som gjennom tiden har blitt en historie over samme tema; lidelsens historie.

2023 ...

Det gikk nettopp opp for meg at det i juni var 30 år siden jeg startet på min vei

til innsikt ...

Langs veien fikk jeg en visjon om å bevisstgjøre det lille barnet ´på innsiden´.

I Vardø i 2021, begynte visjonen umerkelig å forme seg til et kall, et kall innenfor Den norske kirken.

Jeg ser det nå.

Kirken må ta et oppgjør med seg selv.

Kirken må være åpen for de dramatiske endringene som er nødvendig for menneskenes utvikling.

Kirken må få mor Maria og Barnet innenfor veggene, og den vil utvikle en helt annen forståelse og visdom for det menneskelige i mennesket, enn det den lutherske evangeliske kirken prediker.

Kirken vil bruke tekster som ånder kjærlighet, barmhjertighet og inngir håp.

Kirken må hjelpe menneskene til tro. Det blir like vanlig å folde hendene som å spise, drikke og sove.

2022 ...

Vardø kirke

En gudstjeneste i barnets ånd akkompagnert med dikt og vakker musikk

2019 ...

laget en sammenfatning av min historie

2018 ...

skrev jeg en boken «Alle henders avtrykk på mine lille barnekropp» basert på egne dagboksnotater

2014 ...

laget jeg en utstilling; «Mens jeg fremdeles

lever ...» basert på dikttriologien med

samme navn

2012 ...

Gamlebyen kirke i Fredrikstad

I en ramme av musikk av Johann Sebastian Bach leste jeg utvalgte dikt fra lyrikktriologien «Mens jeg fremdeles lever ...»

2012 ...

«Fra rettssal 250 der barndommen

ble holdt utenfor»

- to diktbøker

2010/2011 ...

«Mens jeg fremdeles lever»

- en selvbiografisk lyrikktriologi

fra innsiden av livet

2009 ...

som en naturlig følge av skrivingen, laget jeg et foreløpig bokmanus basert på dagbøkene

2005 ...

laget jeg forestillingen «Scener fra min liv»

2001 ...

fortsatte min psykoterapi-praksis i Drammen

1999

fikk hjemmeside og tekst på bilen: www.barndommen.no

1998 ...

mitt «ikon» - mor far barn -  ble endelig ferdig

1996 ...

startet opp min første psykoterapi-praksis i Alingsås, Sverige

begynte - etter min første terapitime -

å skrive dagbok:

fra oktober 1999

Hat og selvforakt - to ord som kom i går / ... / og jeg forstår nå at det er det jeg kjenner for meg selv - som jeg ikke VIL kjenne, mitt eget hat og min egen selvforakt. Og det stemmer med hvordan jeg ser meg selv i speilet ...

fra august 2010

Å skrive innenfra smerten. / ... / Jeg er så ødelagt inni meg, ødelagt, ødelagt, ødelagt. Spiller ingen rolle hvor mye fornuft jeg tenker, følelsene i min indre ødelagte kropp

er sterkere ... og jeg fortsetter å gråte ...

-------

Gjennom årene har jeg i tillegg til kroppspsykoterapien, gått i selvutviklingskurs og kroppsbehandlinger.

Jeg har hatt egne meditasjonskurs og foredrag om «barndommens konsekvenser».

-----

September 2023

«Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid», er visstnok et russisk ordspråk. Det har vært mitt mantra siden begynnelsen av 1993, men i april ble det erstattet med

Alt er mulig for den som tror

Mark 9 : 23

Lovet være vår Far og vår Mor

i Himmelen og på Jorden

Takk

for at vår bønn

blir hørt

Takk

for at vi blir møtt

med

ubetinget kjærlighet

Den hellige enheten «Mor – Barn», har gått fra å være en visjon til å bli et kall ...

«Det er barnet som former

det voksne mennesket».

Maria Montessori

Min historie er barnets historie.

Hvordan mitt liv ble formet av det jeg som barn ble utsatt for. Tiden før jeg fikk språk og tanker.

Alice Miller skrev i sin bok «Du skal ikke merke»; «Kroppen vår er ubestikkelig som et barn som ennå ikke er blitt ødelagt. Den unnlater seg ikke på noen forklaringer og kompromisser, og den slutter først å plage oss når vi ikke lenger viker unna for sannheten».

Generasjoners mønster ...

«Håndens» avttrykk gjennom ubevisste fortrengte følelser (og handlinger) av sinne, avmakt, fortvilelse, forvirring, angst og smerte, ble min opplevde virkelighet. Jeg ble et «håpløst og umulig barn», en ensom liten sjel, som løy og stjal, som følte seg utenfor og «alltid» hadde vondt i hodet og vondt i magen. Ingen lurte på hvorfor.

Barn gjør alt for å få kjærlighet, derfor handler det aldri om barna. «Foreldre kan ikke være empatiske før de har blitt fri fra sin egen barndom», Alice Miller.

Mine barn vekket følelser av hevn i meg. Sånn som jeg hadde vekket i min mor. Det var det levende vi ikke tålte. Barn blir syndebukker. «Mamma, du var ikke sint. Du var eksplosiv».

Med hjelp av terapi, tegninger og drømmer, dukket en ukjent verden opp. Krenkningene hadde startet tidlig og «forsvunnet» rett til det underbevisste. Tegningen er fra 1997, to år før jeg begynte å få en anelse ...

Fra dagboken: Jeg gråter. Det skjer så mye i kroppen, river og sliter. Begynte å gråte, og så, som hos A., SKRIKE under dynen. Smerten sitter så dypt /... / Ble kvalm senere på dagen, veldig, og følte meg mer og mer trøtt med verk i kroppen. Gikk og la meg i to omganger. Er inni et eller annet.

I 2004 oppdaget jeg en kul på halsen. Skjoldbruskkjertelen hadde vokst. Trolig årsak: «Förödmjukelse. Jag får aldrig börja göra det jag vill göra. När skall det bli min tur? Smärta: Skuldkänsla. Skuld söker alltid bestraffning», Louise Hay, Du kan hela ditt liv.
I juli 2018 opplevde jeg, igjen, at jeg hadde fortrengt, og jeg gikk rett i kjelleren! Da begynte kulen å vokse innover.

Jeg begynte å skrive dagbok etter min første terapitime i 1996. Incestutsatte bærer på overgripers projeksjoner. Tar inn - introjekter - gjør det til våre, skrev jeg året etter. To år senere begynte forsvaret mitt å slå sprekker og jeg fikk min første vage fornemmelse av hva jeg som barn hadde opplevd. Uten dagbøkene hadde det vært umulig å skrive om min virkelighet. I 2018 kom bøkene mine ut i bokform; «Alle henders avtrykk på min lille barnekropp».

«Vår barndoms sannhet er lagret i kroppen vår, vi kan undertrykke den, men aldri forandre den», skrev Alice Miller i boken, Du skal ikke merke.
Kroppen lagret minnene. Bevisstheten nektet å ta det til seg. Fremdeles opplever jeg «minnesbilder» og hendenes avtrykk gir smerter i kroppen.
Når barn blir fornedret og misbrukt, blir også seksualiteten skadet.

I 2019 ville jeg ta livet av meg, igjen.

Med diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kunne jeg i dag ha vært psykisk syk, hatt en psykiatrisk diagnose, vært tvangsinnlagt og/eller medisinert., eller ikke levd. Men jeg fikk mot, eller kanskje var det mer en slags tvang til aldri å gi opp. Jeg har våget å følge min intuisjon.

Hjelpen jeg har fått har i all hovedsak vært utenfor helsevesenet. Mer og mer merker jeg ubehag av kulen, men jeg har tillit og jeg tror den, med hjelp forsvinner av seg selv, og det endelig «blir noe av meg» (og jeg blir synlig

i det offentlige rom…!)

Smerten V

Som en pasient i psykiatrien

har jeg vært mange ganger

Når angsten overtar

og jeg revner og går i stykker

inni meg

og ikke klarer mer

MÅ JEG UT AV KROPPEN

Jeg kan ikke være der

Jeg kan ikke være i meg selv

Jeg kan ikke være i min egen kropp

MEN JEG KOMMER IKKE UT

/ ... /

Fra triologien ”Mens jeg fremdeles lever”, 2010

Uten å vite det, utdannet jeg meg til et yrke som jeg hadde egen livslang personlig erfaring fra. Men effekten av mange års overgrep bidro sterkt til redusert arbeidskapasitet. Siden 2002 har jeg ikke vært i jobb. Det vil si, jeg har jobbet med meg selv, forsket «på heltid» og har innsett at jeg i kropp, sjel og sinn vokste opp med et traumatisert barn på innsiden. Alt har jeg dokumentert i Dagboken. Å bli meg selv har vært en lang smertefull prosess.
Jeg nærmer meg endelig slutten.

Et hus er avhengig av en solid grunnmur. Også mennesket har en grunnmur. De første årene som kalles barndommen, er menneskets grunnmur. Kunnskap om de naturgitte psykiske prosessene som skjer her i disse årene, er mangelfull. Effekten av «oppdragelsens sjelelige terror», ser vi i media daglig. Frø blir tidlig sådd, også hatets, og på et eller annet tidspunkt i livet vil konsekvensene komme til uttrykk som ubevisste følelsesmessige projeksjoner fra våre første år ...

«All absurd oppførsel har sine røtter i barndommen», Alice Miller.

«Den eksistensielle angsten

som påføres oss i barndommen

hindrer menneskets utvikling».

Henrik Ibsen

Det var så mye jeg ikke forstod, da mine barn var små. Fra noe som var større kom de små barnesjelene til meg med lys, visdom og kjærlighet. Med sine klare nyfødte blikk så de rett inn i min sjel. Jeg skulle ha lagt forholdene til rette og satt mitt eget liv på vent, for at de skulle få utviklet seg. Utviklet seg på egne premisser, i sin egen takt. Men jeg var en mor som gjorde det motsatte.

For uten kunnskap om menneske-barnets utvikling, hadde jeg ingenting å lære dem.

Det forstod jeg mange år senere.

Jeg vokste opp med en grunnmur

en grunnmur

som i generasjoner

hadde gått i arv

Utenpå

ble jeg stor

men inni meg

var jeg

uten å vite det

et traumatisert barn

som ble en

ubevisst psyk

eksplosiv mor

som hevnet seg på sine barn

Anno 1998

Begynnelsen til innsikt

august 1999

Jeg var 45 år, utdannet psykiatrisk sykepleier og terapeut og hadde gått tre år i terapi (2.5 år i kroppspsykoterapi). Jeg følte meg bra og ville avslutte til sommeren. Stor ble min forbauselse da terapeuten syntes jeg skulle fortsette.

Ettersom jeg ville bli en like bra terapeut som henne, gjorde jeg det.

Etter første sesjon, 3 t (på overtid fordi jeg hadde ‘glemt’) fortalte jeg om drømmen jeg hadde hatt den natten. Jeg stod på en strand med gamle kjønnsorgan i hendene, en penis og to like lange testikler, huden var læraktig og brun-gul. Jeg var livredd noen skulle se hva jeg hadde og bøyde meg lynraskt og gravde de ned i sanden mens jeg engstelig kikket meg omkring. Etterpå glattet jeg med håndflatene over for å slette alle spor.

Terapeuten bad meg tegne. Jeg husker jeg tenkte: ‘Det er ikke mulig’, ‘Det er ikke mulig’.

Tegningen skulle ligge hos henne. Jeg skulle ikke tenke på den, men på om vi hadde noen familiehemmelighet. Har vi det? Hva bærer vi på uten å vite?

«Kunst er et rop om hjelp og oppmerksomhet fra de

traumatiserte deler av psyken.

Franz Ruppert

En fortelling fra virkeligheten

Det var ingen som visste at det bare var kroppene deres som vokste. At det bare var utenpå de ble store. Det var ingen som visste at de begge to - inni seg - fortsatte å føle seg som de utrygge små ensomme barna de alltid hadde vært. For hvilken gang lurte hun på hvorfor hun og broren hadde blitt født? Foreldrene hadde vært opptatte mennesker. Det var så mye som alltid var viktigere. Barn er krevende og de hadde vært i veien. Hun hadde alltid følt seg i veien. Broren også, men så fikk han diagnosen. Hun husket hvor lettet foreldrene hadde blitt. De hadde ventet på den lenge. Endelig visste de hva som feilte han. Om noen hadde spurt henne, hva hun trodde om lillebroren, men det gjorde de selvfølgelig ikke, men om de hadde gjort det, da skulle hun ha sagt at han hadde søkt tilflukt inn i seg selv. Der han ikke kjente noe. Inn dit ingen kunne nå han. Men det var sjelden noen hadde snakket med henne. Av og til hendte det at de snakket til henne. Foreldrene hadde ingen tålmodighet, de orket aldri å vente på det hun skulle si. Da hun var liten snakket hun fort, hun måtte, mens oppmerksomheten var rettet mot henne. Men det var slitsomt og hun ble alltid så nervøs, og begynte å late som. Hun ble flink til det. Lillebroren hennes også. Da han fikk diagnosen, leste han alt som var å lese om det som feilte han. Hun vet ikke om han kjenner igjen henne, når hun besøker han, men han lar henne i alle fall få sitte ved siden av seg å holde han i hånden. Så hun er helt sikker på at det føles godt, for han også. Det er lenge siden hun bestemte seg for å leve så lenge han lever.

Hun vil gjerne forstå hvorfor hun og broren ble som de ble, så hun har også lest mye. Det hun skjønner er at foreldrene hennes ikke visste hva de trengte, da de var små. De visste ikke noe om hvordan barn utvikler seg behov og ikke noe om hva som var livs-viktig de første årene. Det var alltid foreldrenes behov som kom først. Hun blir både lei seg og sint, når hun leser om det hun kaller såkalte eksperter som uttaler seg om barn, f.eks. psykologer som ikke vil vite noe om hvem de selv var som barn. Hjelpere som ikke ikke ser, eller vil se ´en tum in i det egna jaget´, som hun leste i en svensk bok for en evighet siden. Hjelpere som ikke tørr å se inn i seg selv. Sun Axelsson, en innsiktsfull forfatter og hun har skrevet mye av fra den boken. For ikke så lenge siden var en canadisk professor i psykologi i Oslo. Han fylte konserthuset to kvelder. Han var ikke opptatt av barn. Tvertimot. Han medisinerer seg selv for å slippe en depresjon som ligger i familien. Eller sagt på en annen måte: Bli påmint sin barndom. Da han først ble satt på antidepressiva kjente han musklene slappe av etter årevis i spenn, (A-magasinet #52, 2018). Hun forstår det så inderlig godt. Følelser vekker gammel smerte. Det vet hun og broren hennes mye om. Hun har skrevet mange dikt om smerten. Det finnes forskere som sier at barn med angst og depresjon må lære seg strategier som ikke øker problemene. For at de skal klare å leve med de vanskelige følelsene sine, må være det de mener. Forskerne får millioner av kroner for å få de engstelige og triste barna til å bli Mestrende Barn. Hun vil bare gråte, når hun tenker på alt de ikke vet om sårbare menneske-barn. Hvem forstår hvorfor de har blitt sånn? Hvem vil forstå hvordan de har blitt sånn? Det er ikke mange og de som vet noe om det, har ennå ikke klart å trenge gjennom den offentlige ubevisstheten. For det er skummelt å vite. Det vekker smerten. Det må være derfor psykiske helseproblem blant ungdom har blitt en stor utfordring i Norge. For samfunnet ser ennå ingen sammenheng.

For mange år siden leste hun en bok om krenkede barn som blir syke voksne. Hun fikk bekreftelse på hvorfor hun og broren hadde blitt syke. Hun ble glad og fylt med håp og skrev et brev til forfatteren og fikk et hyggelig svar tilbake. Og det er ikke lenge siden hun leste om en psykiater som mener at psykisk sykdom ikke finnes. Det samme mener hun. Og igjen ble hun glad og fylt med håp.

Hun vet ingenting om morens foreldre. Foreldrene til faren hadde besøkt dem en sommer hun og broren var 8 og 6 år. Hun husker den magre og senete bestefaren med det harde uttrykket i øynene og hadde holdt seg unna. Hun blir uvel, når hun tenker på broren som måtte sitte på fanget hans. Bestefar er jo så glad i barn. Bestemoren var mild og luktet trygghet. Lukker hun øynene kan hun fremdeles kjenne varmen. Bestemoren hadde kommet etter henne inn på rommet, strøket henne over håret og sagt at hun var blitt så søt. Hun sa at hun hadde passet henne noen uker, da broren hennes ble født. Hun visste at moren hadde hatt en vanskelig fødsel, men ikke at hun hadde blitt sendt til dem. Det var siste gang hun så bestemoren.

Hun forstår at begge foreldrene må ha hatt en vanskelig barndom, at det var derfor de ikke hadde klart å gi dem det de trengte mest av alt: Kjærlighet. Betingelsesløs kjærlighet. Det må ha startet allerede da de lå i magen. Den elegante moren, med sine trange drakter og stillethæler, likte nok ikke å være gravid med stor mage. Antagelig var det derfor hun og broren hadde lave fødselsvekter. Foreldrene visste ikke at de også hadde blitt små barn, når hun og broren gav uttrykk for sine følelser. At de barna de hadde vært, var låst inne i kroppene deres og kom fram når de ble følelsesmessig opprørte. De overtok scenen så og si. Som en stilltiende avtale sluttet hun og broren å gi uttrykk for noe som helst.

At faren ikke var snill mot broren, er hun sikker på. Plutselig kunne han ta han med seg på fisketur, biltur eller bare bli borte i flere dager. Når hun spurte om hun kunne få være med, sa begge foreldrene at det var bare for gutter. Én gang hadde hun spurt moren om de to også kunne finne på noe. Moren hadde snudd seg bort uten å svare. Hun spurte aldri igjen. Tidlig hadde hun fått lære seg morens taushet. Etter sånne turer hadde broren alltid penger, som han gav henne. Han ville ikke ha dem. Hun kjenner at hun får vondt i magen, når hun tenker på hva broren må ha opplevd. Denne forvirringen ... vekslingen mellom en pappa som er pappa, men som plutselig blir noe annet ... Tilslutt gav broren hennes opp. Men han slapp ikke unna turene, før den respektable faren døde av hjerteinfarkt. Hun har sagt til broren at foreldrene deres bare gjorde så godt de kunne. For hun vil gjerne at han også skal forstå at de ikke kunne gi dem noe annet enn det de selv hadde fått av sine foreldre i sin oppvekst. At de bare kunne gi dem det de selv hadde fått. Generasjonenes ubevisste mønster gikk i arv. Hun vil tro at det nådde inn. Nå har hun vondt i kroppen igjen og gråter. Hun har aldri sett broren gråte. Nei, ikke tenke mer! Hun tar en pille og begynner å gå rundt matbordet.

I dag skal hun kjøpe med seg en pose seigmenn. Kanskje han vil gi henne det sjeldne lille smilet sitt.

«Vi har ikke visst lenge hvor sterkt et barn kan lide. Det voksne menneskets mangel på innføling avslører en barndom der de har måttet bite tennene sammen»

Alice Miller

Mobbing

Elevundersøkelsen 2018 viser at ca. 50.000 barn og ungdom regelmessig utsettes for mobbing.

Samme tema stod i Aftenposten i september 2014: Nærmere 40.000 norske skolebarn mobbes daglig. På fire år har antallet mobbede barn økt med 10.000! Åpenbart noe vi ikke forstår.

Diverse tiltak/antimobbeprogram har kommet og gått. Det gjør fremdeles vondt. Ingenting har hjulpet. Mobbingen bare fortsetter.

På lederplass i Aftenposten 28.11.2018 stod følgende; Den viktigste kampen mot mobbing foregår i skolen. Gjør den? I nyttårstalen til statsminister Erna Solberg kjente jeg ikke bare et gufs fra fortiden, men jeg fikk også en bekreftelse på at dagens politikere har like liten kunnskap om mennesket, som filosofene Platon og Aristoteles hadde (f.Kr.). På den tiden skulle man heller ikke ta vare på det lille barnets egenart. Målet var å få et produktivt individ i statens tjeneste! Først når vi erkjenner sammenheng, blir det innlysende at barn oppvokst i trygghet og kjærlighet de første, grunnleggende årene i livet, blir modne ansvarsbevisste medmennesker, som forstår helheten. De vil ta vare på, ikke ødelegge liv.

«Hele vår oppvekst går ut på å bli sett. For å bli menneske må vi bli sett. Kunstnere er mennesker som ikke ble sett som barn, men som resten av sitt liv arbeider med å skape et verktøy til å se seg selv med. Et verktøy andre kan låne og anvende».

Stein Mehren

Lyrikkktrilogien «Mens jeg fremdeles lever» 2010-2012

Mange har skrevet om Anders Behring Breiviks ondskap, men få om hvordan det kunne skje ...

Skrevet i diktform

Utkommer forhåpenligvis i 2023

Boken kan kjøpes gjennom nettbokhandlere, gjennom kolofonshop.no

eller bestilles hos alle bokhandlere.

ISBN 978-82-300-1757-9

Pris 350,-

Dr. Franz Ruppert og IoPT

Den boken jeg har referert mest er «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn». I tiden vi lever finnes det vel knapt en bedre tittel. Her fra side 11 skrevet i München i mars i 2018.

«Jeg har valgt å gå min egen vei så langt det går, både på jobb og privat. Jeg gjør terapi- og skrivearbeid som jeg synes er riktig og meningsfylt, og som jeg har glede av. Jeg blir glad når jeg ser at det hjelper andre i hverdagen sin. Det opplever jeg som en bekreftelse av at denne tilnærmingen er riktig. Jeg nyter å møte og kommunisere med slike mennesker, og jeg kan gi avkall på samvær med mennesker som er i overgriper-offer-dynamikken, uten at det gjør meg redd for å bli ensom. Jeg ønsker heller ikke lenger å arbeide intenst med problemene andre mennesker har påført seg selv med traumene sine.

Til syvende og sist har jeg skrevet denne lille boken for min egen del, for å sortere mine egne følelser, tanker og erfaringer. Jeg vil bli klar over hva som er viktig for meg å vite om verden og menneskene som bor der. Jeg vil finne ut hva man kan utrette på samfunnsplan, og hva man ikke kan gjøre noe med. Jeg vil unngå de mange overgriper-offer-dynamikkene i traumatiserte og traumatiserende samfunn rundt meg og ikke skape nye overgriper-offer-dynamikker selv.

Derfor vil jeg ikke at noen skal bruke denne boken som anledning til å starte en offer-overgriper-dialog med meg. Jeg er ikke opptatt av å nedvurdere andre mennesker eller pålegge dem skyld. Isteden vil jeg belyse årsaker slik jeg for øyeblikket forstår dem. Jeg går gjerne i dialog med leserne som vil fortelle om sine egne livserfaringer i lys av det jeg har skrevet her. Det gleder meg hvis kunnskapen jeg har fått, kan bidra til at det i en eller annen sammenheng skapes mest mulig traumefrie og konstruktive fellesskap. Hver enkelt kan bare skape positive endringer i seg selv, men hvis mange nok gjør det, endres samfunnet også».

Som jeg skrev under siden Hjem, er Franz Ruppert  doktor og professor i psykologi og en anerkjent traumespesialist. Han er ansatt ved universitetet for anvendt vitenskap i München. Han har også egen praksis som psykoterapeut og han holder i mange land foredrag og seminarer innen konstellasjonsarbeid. Også i Norge.

Jeg er glad for å kunne introdusere Franz Ruppert på min hjemmeside. Første gang jeg hørte om han, var i oktober 2019. På kort tid lånte jeg bøkene som er utgitt på norsk. Jeg kjøpte «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?», og oppdaget at han hadde skrevet om Anders Behring Breivik.

«Hvis du har den smerten i hjertet, så vet du at for å stoppe smerten, så må man påføre smerte», sa Behring Breivik til advokaten dagen etter (Seierstad 2014).

Dr. Franz Ruppert forstår barnet Behring Breivik. Barnet som ikke var ønsket, ikke elsket, ikke beskyttet. Han kaller det et traumetrias, fra barnlig traumeoffer til traumeovergriper (massemorder). Jeg er av den overbevisning at hans banebrytende arbeid og innsikt vil være en stor hjelp for Norge til å komme videre etter 22. juli.

Ingen blir født som traumeovergriper. Hvis man studerer biografiene til traumeovergripere, støter man alltid på omfattende offeropplevelser i fortiden og på omfattende overgriper-offer-dynamikker i familiene de er født inn i. Det er disse dynamikkene som i neste omgang påvirker samfunnet negativt (min kursivering).

Den andre boken jeg kjøpte, «Forstå dine sår i sjelen», handler om traumer, tilknytning og familiekonstellasjoner.

Franz Ruppert er en autentisk person. Han har mot og vilje til å utforske sin egen historie, få innsikt i sin egen biografi.

Franz Ruppert er grunnlegger av IoPT. Han har utviklet en teori og metode -  Identitetsorientert Psykotraumeteori - en metode for å gjenopprette en sunn identitet. Et psykologisk traume, eller et psykotraume, er summen av påvirkningene fra en hendelse som en person ikke har mulighet til selv å håndtere.

Våre erfaringer fra barndommen gjør at vi gir opp, spalter deler av oss selv. Alt er lagret i kroppen vår.

Jeg har gått i terapi i mange år og denne metoden synes fasinerende. Klienten trenger ikke å fortelle noe om seg selv på forhånd. Han/hun skriver ned intensjonen, fem, seks ord. I gruppen velger han/hun representanter for ordene. Det som er nødvendig å vite der og da, vil komme opp i resonansprosessen. Klienten deler bare det han/hun vil snakke om. Gradvis vil en endring skje i møte med deg selv.

Marta Thorsheim er terapeut og grunnlegger av instituttet for Traumearbeid i Norge.

IoPt Norge – institutt for Traumearbeid tilbyr traumeterapi og utdanninger innen dr. Franz Rupperts egenutviklede teori og metode.

I 2018 var jeg i Stuttgart og hørte på et foredrag. etterpå fikk jeg snakke med han. Han er virkelig så bra som jeg trodde. Det var en glede å få treffe han. En helt spesiell mann som har viet sitt liv til å gjøre sine medmennesker bevisste og verden til et bedre sted, for alle.

e-post: marta@iopt.no