Om barndom og sammenheng

fri vilje

og 

eget ansvar

Velkommen til

www.barndommen.no

Kjære Leser

2024

Velkommen til

en annerledes utstilling

4. april –29. april

NÅR BARN(DOMMEN) HEVNER SEG ...

Hevn er summen av

undertrykte følelser

lagret i en

(barne)kropp

Amalie Skrams hus

Domkirkegaten 4 i Bergen

Vernissage torsdag 4. april kl. 17

«Barndommens historie er et mareritt som vi først ganske nylig har begynt å våkne fra», Lloyd de Mause, psykolog og psykohistoriker.

Vold og drap har alltid en årsak. Jeg ble en dømmende voksen som ubevisst hevnet min barndom. Det var mine barn det gikk utover. Han tok andres barn.

Utstillingen handler om hvordan psykotraumer får konsekvenser for neste generasjon.

«Tidlig barndom regnes som den mest kritiske tiden i et menneskes liv», (Eide-Midtsand, 2023)

Ny kunnskap gir håp. Og mening. Med ny kunnskap om menneskebarnet, forandrer vi verden.

Det handler om vårt indre landskap. Om vår egen psykiske menneskelige utvikling.

De færreste av oss fikk dekket vårt Urbehov; kroppslig og psykisk nærhet til mor i den aller viktigste tiden i våre liv. Her ligger kjernen til det som skjer videre i livet. Savnet av kjærlighet.

Hatets opprinnelse kan ikke forståes

uten denne innsikt.

Med hjelp av egne dikt, bilder og illustrasjoner, bruker jeg min egen historie, og 22. juli.

Tiden for «å ta lærdom» er nå ...

Velkommen til utstillingen om håp og mening, konsekvenser og sammenheng.

---

Barndommen har lenge vært et dogme, immun mot ny kunnskap. Det fjerde budet lærte barn

å ha respekt for foreldrene. Inget bud finnes om å ha respekt for barn. En kollektiv fornektelse er menneskelighetens største utfordring.

12 år har gått siden dørene til rettssal 250 ble stengt for barndommen, og 22. juli omgjort til politikk og ekstremisme.

Nå kreves en bevisst vilje til å ville forstå hvordan et uskyldig barn kunne bli en massemorder. Og jeg en eksplosiv mor.

Utstillingen viser hvordan vi begge vokste opp i en altomfattende følelse av å være truet,

uten å vite.

«Intet menneske er med fantasiens hjelp i stand til å forestille seg den gru som daglig blir forlangt av disse barna. Freud låste ettertrykkelig alle dører til iaktagelsen av barnemisbrukere og gjemte nøklene så godt at det i flere generasjoner ikke har vært mulig å finne dem igjen. Selv i dag hører man knapt en freudianer si: "Hvordan har det vært mulig og ikke se alt dette?" I 90 år har vi lyttet til det barnet som en gang ble mishandlet, og bestyrket det i dets fortrengning. De ønsket å tro at det ikke var hendt dem noe, og beholdt symptomene. Vi allierte oss med løgnen».

Fra boken

«Den forbudte viten»

av Alice Miller (1992)

Jeg var også fanget i overgriper-offer-dynamikken fra min barndom. Mitt behov for

å forklare terapeuten at hun tok feil, var stort.

Jeg visste ikke at jeg snakket for å slippe unna Smerten ...

Men terapeuten - med barnets perspektiv - forstod at jeg var et dypt traumatisert barn.

Et barn som hadde vokst opp i et minefelt.

«Psykens grunnfunksjoner finns allerede fra menneskelivet begynner, altså allerede etter sammensmeltningen av egg - og sædcelle.

Den krever et velvillig miljø for å utvikle seg og utfolde potensialet sitt fullt ut».

Fra boken

«Kjærlighet Lyst & Traume

På vei mot en sunn seksuell identitet»

av dr. Franz Ruppert (2019)

Alle mennesker er født med fri vilje. Min lå i min fars bukselomme ... Det har tatt år å sette meg selv sammen.

Det har att år å bli meg s e l v.

Som barn gjennom alle tider blir vi traumatisert og fratatt viljen. Kunnskap om sammenheng mellom vår vilje kropp og psyke, finnes ikke i det offentlige rom.

Vi må våkne!

I dag (27.2) i Aftenposten: «Hovedsymptom på ADHD: oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. ADHD opptrer ofte sammen med andre vansker og tilstander, som blant annet angst, depresjon, lærevansker og sosiale utfordringer».

Den tidlige skjevutviklingen fortsetter i barnehagen. Her ligger forklaringene, for den som vil se, på økende vold, mobbing, drap og forstyrrelser i (kjønns)identiteten.

Forstyrrelser som har ført til kaos.

Vår psykiske identitet består av summen av livserfaringene helt fra de oppstod.

Respekterer vi oss selv på innsiden, respekterer vi også det som befinner seg på utsiden: dyr, natur, mennesker. Så enkelt er det.   

Men i vår hovmodige grådighet har vi mistet respekten for det levende livet. Vi har grepet inn i den økologiske sammenheng, og konsekvensene treffer oss nå.

Kjære Leser, det eneste som vil og kan redde oss, er en økende bevissthet og innsikt i oss selv. 

Vi er en del av naturen, dyrene og det levende livet som omgir oss. 

Se Håp under dikt.

---

I Aftenposten 14. februar 2024:

«I fjor innledet den europeiske menneskerettsdomstolen behandlingen av et søksmål mot Sveits. 2.400 eldre kvinner saksøkte sin egen stat, med anklager om at klimapolitikken var så svak at den truet deres menneskerettigheter. Dommen, når den kommer, kan har stor betydning for hele Europa»

Den viktigste (og vanskeligste) drivkraften i menneskets utvikling, er å forene begge kjønn i oss selv. Vi må integrere det motsatte kjønnet av det vi ble født med. For i vårt vesen er det det kjønnet vi er.

Om paradoks snakkes det lite og dette er én av de mange paradoksene vi er nødt til å forstå i vår menneskelige utvikling.

Den feminine kraften må styrkes kraftig, for å få balanse på Moder Jord. 

OM SAMMENHENG

Barnets tidligeste kommunikasjon med mor, er helt grunnleggende for menneskets psykiske, fysiske og mentale helse.

Forebygging må starte der menneskelivet har sin begynnelse; i mors mage. 

Der har Verdens fred sin begynnelse.

Fra boken «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?» skriver traumespesialist dr. Franz Ruppert (IoPT):

«Det trenger dessuten morens kropp og tilstedeværelse i minst tre år for

å få en noenlunde stabil psyke og kunne finne et holdepunkt i seg selv. En velvillig, omsorgsfull og kjærlig mor er altså helt livsnødvendig for barnet.

Å være mor til små barn er med andre ord en fulltidsjobb som ikke kan gjøres ved siden av noen annet. At det skulle være mulig å kombinere familieliv med en tidkrevende jobb, er en illusjon og et dogme i vårt moderne samfunn, og det er belastende for både mødre og barn. For at barnet skal få en stabil sunn psykisk og kroppslig utvikling, trenger det også en stabil og støttende far».

«Fagfolk» som gjør bl.a. spiseforstyrrelser, autisme og selvskading til diagnoser, og ikke til årsak (reaksjoner), er blinde for, og uten kunnskap om sammenheng.

-----

Følgende stod å lese i VG 2. august 1951.

«En psykiatrisk klinikk for lovovertredere av can. jur. Asbjørn Kaasen

Klinikken tar i mot pasienter fra 8-9 års alder.

Det mest iøynefallende trekk ved behandlingen av de yngre, er den vekten som legges på undersøkelsen av den bakgrunn barnet har i hjem og skole. / ... /

Ikke sjelden ligger roten til vanskene i en nevrotisk tilstand hos en eller begge foreldrene og da hender det at foreldrene blir trukket inn som pasienter og behandlet parallellt med barnet. / ... / En stor del av de tilfellene hvor behandlingen mislykkes forklares nettopp ved foreldrenes tilstand», (min uthev.)

Hvordan tror vi at vi kan forebygge menneskelige lidelser, når vi ikke har lært oss noe om oss selv på over 70 år?

Det finnes ny kunnskap om menneskets utvikling og om vår menneskelige psyke.

Den tyske traumespesialisten dr Franz Ruppert har utviklet en flergenerasjonell psykotraumatologi (IoPT), men den vies ingen interesse.

Om ingen andre, så har kirken nå en unik mulighet til å bli den åndelige kraften den er ment å være. Men ikke så lenge den tror at den med sin nye visjon, kan skape «Himmel på jord».

En oppfordring til kirken er derfor å bryte de gamle tankemønstre som er låst i begrensede patriarkalske trossystem. Guddommelig makt finnes i våre hjerter og sinn. Når vi forandrer vår måte og tenke på og være på, først da kan vi skape himmel på jord.

Kjærlighet er den universelle kraften som holder alt i universet sammen.

Bevar tanken enkel

når livet er vanskelig

Horats (65 f.Kr - 8 f.Kr)

Og vit at vi sammen kan utgjøre en forskjell, for vår kollektive makt er stor.

Sendt til Aftenposten 21.1

OM MENNESKELIG LIDELSE NOEN GANG SKAL HA NOEN MENING

Vårt største traume er vår dype ubevisste smerte av ikke å ha blitt elsket som barn. 

Vi hadde sjansen den trettifemte dagen i rettssal 250. Vi hadde en mulighet til å begynne å forstå hva generasjoners ubevisste mønster gjør med små menneskebarn, og det allerede før fødselen.

Vi hadde en unik mulighet til å begynne å forstå sannheten om hele mennesket. Men vitenskapen og redsel - står i veien. Oppdeling av mennesket (kunnskap) hindrer oss i å se helheten (visdom).

Men fokuset på barn har blitt større, selvom vi ennå ikke er i stand til å se utvikling av mennesket i sammenheng med oppvekst, og det som mennesket opplever senere i livet. Gammel kunnskap hindrer utviklingen. En «pseudospesialist» i Morgenbladet 15.01.24 uttaler at personlighetsutviklingen er på sitt heftigste i ungdomstiden. Det er feil.

Personligheten er allerede dannet. Det skjer i løpet av de første årene vi lever og utgjøres av våre tidligste livserfaringer. Livserfaringene danner grunnlaget for personligheten, for identiteten vår. Klinisk psykolog Nils Eide-Midtsand publiserte 27. april 2023 et essay om tidlig barndom, utviklingstraumer og prenatale påkjenninger. (Se under 22. juli). Dr. Franz Rupperts bøker om psykotraumeteori anbefales også sterkt.

«Det er ikke noe indre eller ytre For det som er innenfor er utenfor», skrev den innsiktsfulle forfatter og humanisten Johann W von Goethe på 1700-tallet. Men dette vil ikke bli forstått så lenge samfunnet med sine «pseudospesialister» er uten personlig erfaringsbasert kunnskap. Da ignoreres ny forskning og barnas protester kveles med foreldede teorier og diagnoser. Som barna gjennom historien alltid har blitt påført.

Og sånn går no dagan med samfunn som ikke vil se seg selv i speilet. De fortsetter å produsere barn og unge til å bli psyke voksne i syke kropper som skaper psyke samfunn. Og en verden i kaos.

-----

Det gamle året ble avsluttet med filmen «Per dør», av Erik Poppe. «En eksistensiell dagbok på vei mot døden, men også den siste resept på godt liv og samfunnshåp».

En nydelig film med et treffende budskap, som burde være obligatorisk for alle som vil bli modne voksne i tiden, og gjøre en forskjell, i den spesielle tiden vi lever.

Per Fugelli trodde på ånden, på åndens kraft i mennesket. Han trodde på verdighet, verdige mennesker i små flokker (familier).

Verdige mennesker er hyggelige og rause og deler av sin verdighet, og han mente at rettferdighet er det største kapital et land kan ha.

Han trodde på ikke på Gud, men han trodde på Gud i livets siste slutt.

Det nye året startet jeg med Michel Houellebecqs bok om filosofen Arthur Schopenhauer. En opplysende liten bok om dype innsikter om det å være menneske. Jeg hadde ikke kommet langt før jeg skrev i dagboken:

For det jeg nå leser handler om at verden ikke har kunnskap om menneskets utvikling i de første tusen dagene.

I bokens etterord skriver Hanne Herrmann: »Som Schopenhauer har Houellebeq satt seg fore å snakke om det man ikke kan si noe om: om kjærlighet, om død, om medlidenhet, om tragedie og smerte».

Hvorfor er han så omstridt?

Han treffer smerten i oss ...«for menneskets lidenskapelige univers er et skrekkelig univers, som oftest ikke er til å holde ut, der sykdom, selvmord og død streifer omkring».

Åpenbart er at dette året må handle om vår egen utvikling, om selv-utvikling. Den som gjennomskuer menneskelig lidelse (Houellebecq) og viljens tragedie (Schopenhauer), kommer til å forstå at vi er både fysiske og åndelige skikkelser samtidig.

Menneskehetens overlevelse

er helt avhengig av

at den medfødte dype lidelsen

i menneske(barnet)

blir erkjent og oppløst ...

Og hvilken rolle kan (og skal) menneskene i kirken spille?

----

... «Denne dåre av en mann vil forandre hele den astronomiske vitenskapen, men den hellige skrift sier oss at Josua befalte solen å stå stille, ikke jorden», sa Martin Luther spottende om Copernicus, som på begynnelsen av 1500-tallet oppdaget at det er jorden som kretser rundt solen og planetene, og ikke omvendt.

Kirken har gjennom tiden fryktet enhver forandring og har vært dødelig redd for å miste makt. I hundretalls av år ble verden holdt tilbake, mens teologene holdt fast på at Gud hadde nedskrevet alt i en eneste gammel bok og aldri skulle meddele menneskene noen nye åpenbaringer. (!)

Den norske kirke er en luthersk - evangelisk kirke. Det et er ikke mye å lese om Maria i Det Nye testamentet. Hun som ble mor til kjærlighetens apostel, mor til han som sa:

«Hva jeg er, kan dere også bli. Hva jeg utfører kan dere også utføre, til og med større ting. Dit jeg går, kan dere også gå. Ingenting er umulig».

Hvorfor er kirken så lite opptatt av

denne oppfordring?

---

«Hvorfor er kjønnsidentitet blitt så omdiskutert?» er en podcast med Tore og Tarjei, fra avisen Dagen.

Et paradoks må det sies å være;

Fredsprisen gikk til Narges Mohammedi, en kvinne fengslet i et land med kjønnsapartheid. Mens vi har flytende kjønn i Norge ...

Fra Kilden kjønnsforskning.no:

«Ungdommers kjønnsidentitet formes i møte med andre». «Det ble tydelig at kjønnsinkogurens varierer gjennom dagen».

Hvordan har det kunnet gå så langt?

Jeg anbefaler deg å lytte til samtalen Tore og Tarjei har med psykolog Marit Johanne Bruset.

Og lese boken Kjærlighet Lyst & Traume av

dr. Franz Ruppert.

---

Det skulle gå mange år før jeg forstod hva terapeuten min mente da hun sa at vi er født fysisk, men ikke psykisk.

For å finne ut hvem vi ble født til å være, må vi følelsesmessig løsrive oss fra våre traumatiserte foreldre.

Bare slik kan vi bli modne mennesker. Bevisste mennesker som forstår at vi selv har ansvar for vårt eget liv.

Først da kan vi forstå at det er kjærligheten i barnet inni oss, som forener oss.

Kjærlighet gjør oss menneskelige. Kjærligheten forener menneskeligheten.

Som i det store

så også i det lille

Det som skjer i Midtøsten kan sammenlignes med det som skjedde her hos oss 22. juli:

Hat, sinne, aggresjon

gjennom

generasjoner

ubevisst fortrengt

i en liten barnekropp

Ingen kommunikasjon

ingen forståelse

Ingenting som kunne skape

og utvikle

den

guddommelige gnisten

kjærlighet og fred

i det lille mennesket

Han viste oss

«som i det lille

så også i det store»

Han viste oss

at barn som

ikke blir elsket

skaper lidelse

i verden

Men vi ville ikke forstå

vi ville ikke lære

NÅ lever vi alle

konsekvensene ...

Så enkelt

og så umulig

for

´Hodemennesker´ er de

uten hjerte

uten barmhjertighet

uten følsomhet

med

mennesker og barn

som lider

også

i vårt eget land

(November 2023)

Vi er blinde for vår egen barndomsSmerte og overlevelse - og vil ennå ikke vite at vi måtte gi opp den emosjonelle forbindelsen med oss selv.

Vi alle har vi vært barn, derfor er det ingens skyld. Men ansvar har vi, ansvar som krever vilje til å skape en levelig verden - for alle.

Sammen må vi be om mot til åpne øynene ...

Kärleken är det enda

som kan förena levande varelser

så att de blir hela och fullständiga

eftersom den är det enda

som förenar dem med det som finns

djupast i dom själva

- Pierre Teilhard de Chardin

Kjære Leser

Jeg ønsker deg velkommen

til min hjemmeside 

Kjærlighet, det er barnet som kan vekke kjærligheten til liv igjen i barnet vi alle er på innsiden. Men jeg var en knallhard (og redd) mor bak muren som skilte meg fra mine barn.

Jeg har hatt barndommen.no siden slutten av 1990-tallet. Diktene utgjør tyngden i alt jeg skriver. De formidler på en enkel måte følelsesmessig kunnskap om hvorfor. De handler om Utvikling, om Smerte, om Følelser, om Sammenheng. Hjemmesiden blir på ingen måte «perfekt». Du vil sikkert oppdage feil og gjentagelser, men det viktigste er at mitt budskap når fram. Jeg setter stor pris på om du lar andre bli oppmerksomme på og ta del i det jeg mener er det viktigste av all lærdom: Kunnskap og innsikt i oss selv.

Jeg har brukt mange år på å forstå barnet på innsiden, det traumatiserte barnet som var meg. Det har tatt tid og det har kostet på mange plan. Tid for kroppen å få innsikt i psykotraume biografien. Tid for å forstå hvorfor jeg ble et dømmende, trøstespisende menneske. Og en eksplosiv mor. Barnet Anette hadde tidlig blitt traumatisert. Men like lite som det var mine foreldres feil at jeg ble traumatisert, var det min feil at jeg ble en eksplosiv mor. Om dette har jeg skrevet en bok, som måtte bli en dagboksbok, for å tydliggjøre at jeg verken visste eller husket noe som helst. For å tydeliggjøre at alt jeg hadde opplevd lå fortrengt i det ubevisste, i min kropp.

Det er derfor jeg forstår hvordan barnet Anders ble traumatisert, og som voksen ble en morder. Det han opplevde ligger fremdeles ubevisst fortrengt i hans kropp.

I boken med den treffende tittel «Hvem er jeg i et Traumatisert og traumatiserende samfunn?» skriver Franz Ruppert:

«Eksemplet Anders Behring Breivik:

Fra barnlig traumeoffer til massemorder.

Ikke ønsket ikke elsket ikke beskyttet - dette traumetriaset har til fulle rammet Anders Behring Breivik som 22. juli 2011 drepte 69 unge mennesker på Utøya. / ... / Da han ble født 13. februar 1979 i Oslo, hadde moren allerede vurdert å abortere ham. Men det var for sent for lovlig abort da hun oppsøkte legehjelp for å få utføre inngrepet. i tråd med hvordan overgriper-offer-forholdet snus på hodet sa hun: «Barnet sparker meg, nesten bevisst, for å plage meg», til en lege mens hun gikk gravid.

Også etter fødselen mente hun at barnet var ondt. Etter ti måneder avsluttet hun ammingen fordi hun mente at barnets kraftige aggressive suging var nær ved å ødelegge henne. Det at moren til Anders hadde disse holdningene, var ikke rart: Som barn hadde hun ikke opplevd kjærlighet, men kraftig nedvurdering, mishandling og seksuell traumatisering i opprinnelsesfamilien sin».

«Traumatiske hendelser fortsetter å virke i psyken, helt til de blir konkret terapeutisk bearbeidet. Med psykotraumatologi, som grunnlag (vitenskap om traumene), har jeg skritt for skritt utviklet den flergenerasjonelle psykotraumatologien (Ruppert 2001, 2005, 2007, 2010, 2012).

Kjernen i dette konseptet er teorien om det jeg kaller symbiosetraume.

Symbiosetraume oppstår når et lite barn, som er helt avhengig av sin mor for å få sine helt elementære behov dekket, ikke blir ivaretatt. Det mangler kontakt, næring, omsorg, å bli holdt varm, men først og fremst kjærlighet. Dette gjør at barnet føler avmakt og hjelpeløshet, som igjen utløser dødsangst, sinne og sorg, følelser barnet må skyve vekk for å overleve. Den psykiske utviklingen til barnet blir ikke stabil og integrert. Det blir vanskelig for barnet å bygge opp sunne personlige strukturer, og utviklingen av autonomien henger etter.

Barnet tar opp i seg de forskjellige psykiske strukturene hos mor allerede før fødselen. De avspsltede følelsene hos moren forvirrer det ufødte barnet. / ... / Ved svangerskap forsterkes stimuleringen av slike erfaringer og overføres fra generasjon til generasjon».

I boken «Barndomstraumer» har dr. Ruppert skrevet om våre tidligste fødselserfaringer og konsekvensene av disse traumatiske erfaringene.

Med ny kunnskap om hva som finnes innerst i vår sjel, når vi forstår mer om hvordan vi fortsetter« å produsere» barn som blir psykisk syke, er jeg overbevist om at føde - og barseltilbudet til barnet og mor, vil prioriteres og utviklet, (framfor å gi støtte til romfarten ... DA 16.11.22).

Det handler om Å FOREBYGGE!

Innsikt om Sammenheng vil tvinge seg fram gjennom muren til det offentliges rom ...

For det som vil forstå hvorfor kvinner har valgt å føde ved ABC-enheten i Oslo, kan lese i  «Barndomstraumer» hvorfor det har blitt som det har blitt.

«Boken Kvinnekroppen (Ensel, 2002, s. 6) viser utviklingen av maktforholdene i fødselshjelpens historie. På den ene siden står jordmødrene, og på den andre står legene som i løpet av historien har fått mer og mer makt over kvinnekroppen».

Mennesket er en ressurs. Og det er godt å vite at ikke alle 8 milliarder mennesker er i ubalanse med jorden. Vi blir stadig  flere som innser at vi er en del av naturen. Moder Jord vil komme oss til unnsettning, når vi blir mange nok. Hun vil, som en mor, være oss liv-givende.

Det er vakkert og det handler om energi; om yin- og yang-energi. Yin-energien står for Moder jorden, for skjønhet, hvile, ettertanke, introspeksjon, stillhet og mørke. Yang-energien for Fader himmel, aktivitet, effektivitet, framskritt. Yang er hardt. Yin er mykt. Vi utfyller, vi kompleterer hverandre. Vi klarer oss ikke uten hverandre.

Det er vekslingen mellom disse to energiene som balanse oppstår og dermed spiren til nytt liv. Den feminine kraften ikke ligger i å kjempe som mennene – men i å erkjenne oss selv og påminne om x-kromosomet i mannen.

Verdens kvinner er i ferd med å våkne. 

Sammen med mennene løfter vi fram de såkalt myke verdiene, skjønnhet, kraft og sensualitet, med-menneskelighet, med-lidenhet. 

Vi må sette nedleggelsen av fødetilbud i Norge ca 60 steder på 60 år i Sammenheng

med for tidlig barnehagestart

med psykisk syke barn og ungdom

voksne og eldre

med barn og unges psykiske helse

med stadig flere unge uføre

med familiefattigdom

med uverdig eldreomsorg

Vi kan ikke fortsette som før.

«Vår dypeste frykt er ikke

vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er at

vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys,

ikke mørket som skremmer oss mest.

Du tenker: Hvem er jeg

som kan si at jeg er genial, praktfull og fantastisk?

Jeg spør deg?

Hvem er du

som ikke våger å være dette?

Du er barn av Gud!

Å gjøre deg selv liten,

gjør ikke verden bedre.

Det finnes ingen klokskap

å gjøre seg selv liten

for at andre skal føle seg usikre

i ditt nærvær.

Du er født til å bekrefte Guds storhet,

slik den lever i våre hjerter.

Og Guds storhet finnes i oss alle.

Når du tillater ditt indre lys å skinne,

gir du andre mennesker rett

til å gjøre det samme.

Når du frigjør deg

fra frykten i ditt hjerte,

vil din tilstedeværelse

automatisk frigjøre andre».

- en bønn av

Marianne Williamson

Nelson Mandela (1918-2013), satt i fengsel i

27 år. Han var Sør-Afrikas første svarte president og i sin innsettingstale i 1994 siterte han denne bønnen av Williamson.

Barnet

Langt inn i min kropp

fant jeg rester

av et barn

etter det en gang

så krenkende barnet

Det er fra henne

ordene mine kommer

ord som langsomt lar seg forme

til dikt

Om jeg ikke hadde forstått

min kropps språk

lært meg å forstå

mine følelser

og

oppfatte mine fornemmelser

lært meg å se

tegnene symbolene

og alle

drømmene

Da hadde jeg heller aldri

kunnet forstå

det barn

forteller gjennom meg

at Smerten jeg hadde

i min kropp

er det traumatiserte

barnets Smerte

på innsiden av oss alle

(2011/2022)

Mitt liv

Lenge lå jeg i mørket

orket ikke å tenne lyset for å skrive

selv om jeg vet at jeg til slutt gjør det

Hoften min dunker

som fra et åpent krater

brer smerten seg

og flyter stille nedover låret

mens den gamle kvalmen

duver i magen

Stille gråter jeg i natten

Jeg sovnet fort i går

med et ønske om

at natten skulle bli hel

Men Smerten ville noe annet

Bak lukkede øyne

kjenner jeg den

som en påminnelse

om livet

Det som er

og det som

en gang var

mitt liv

Livet til det lille barnet

og hennes naive tillit

til at menneskene rundt

bare ville henne

det gode

At hennes rett

til å bli elsket

for den hun var

ble det motsatte

Hvordan kunne

barnet forstå

at det som skjedde

aldri

skulle ha skjedd

Hvordan kunne

barnet vite

at alt hun opplevde

la seg ned

i den dype glemselen

og ødela for livet

Ødela hennes liv

Senere

når hun vokste seg

stor

utenpå

og selv fikk barn

var hun fortsatt

et lite krenket barn

med alt hun hadde opplevd

inni seg

Hvordan kunne hun være en mamma?

(2011/2022)

I forordet til «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?» skriver dr. Franz Ruppert:

«Jeg begynte å sove dårlig. Jeg merket hvordan stadig flere av tankene mine kretset om disse samfunnsspørsmålene og den globale situasjonen. Stressnivået mitt økte. Jeg spurte meg selv om hva jeg kunne gjøre. Og jeg ble overbevist om at det hastet med å dele kunnskapen fra mange års terapeutisk arbeid med menneskeheten. Jeg måtte handle før det var for sent. For at menneskene endelig skulle våkne og slutte å traumatisere hverandre uten grunn. For at de ikke skulle fortsette med å presse hverandre inn i overgriper-offer-dynamikken. For at de ikke skulle utløse en atomkatastrofe og kaste hverandre i avgrunnen».

I 1989 reiste jeg fra mine tre små barn for å begynne på videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. Den gangen handlet det bare om meg og mine behov, og pappa var jo hjemme på heltid. Mine egne «traumeoverlevelses-interesser» gikk på bekostning av mine barns behov og ønsker. På pensumlisten stod en bok av den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller. Jeg skummet noen sider og lukket boken. Jeg skjønte ingenting. Det gikk mange år før jeg åpnet den igjen, og enda flere år å forstå hva hun skrev om. Jeg forstår nå konsekvensene av det jeg ubevisst hadde opplevd, hvilke følger det fikk for mitt liv og for mine barns liv.

Jeg hadde bare

blitt voksen

utenpå

Alt jeg hadde opplevd

lå fortrengt

innkapslet i barnet

på innsiden av

meg selv

Jeg utdannet meg også til gestaltterapeut, tok pedagogisk seminar og ble sykepleiefaglig veileder. Alt gjorde jeg i tillegg til jobb, mens mine barn var små (Et ubevisst liv).

Før jeg ble kjent med den tyske traumespesialisten prof. dr. Franz Ruppert,

hans arbeid, metode (IoPT) og bøker, var bøkene til den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller, (1923-2010), de jeg studerte mest.

«Når et rasende menneske plutselig slår, er det som regel uttrykk for dyp fortvivelse, men slåingens ideologi og troen på at det er uskadelig, har som funksjon å dekke over gjerningens følger og gjøre dem ukjennelige; barnets avstumpning mot smerter fører nemlig til at det resten av livet blir stengt ute fra veien mot sannhet. Bare opplevde følelser ville være sterkere enn stengslene, men nettopp slike følelser er ikke tillatt ...», I begynnelsen var oppdragelsen.

«Traumatiserende erfaringer forsvinner ikke fra den levende organismen vår av seg selv.

Tiden i mors liv, fødselen og de to til tre første leveårene har vi bare lagret rudimentært eller fullstendig ubevisst. Minnene fra denne tiden finnes likevel i den implisitte hukommelsen vår. De kan styre hele livet vårt uten at vi vet om det, særlig hvis vi har gjort traumatiserende erfaringer allerede i denne tidlige fasen av livet (Ruppert 2017, Wilks 2017). Derfor er det viktig at vi henter nettopp denne tidlige fasen av livet ut av underbevisstheten og inn i bevisstheten», «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn», dr. Franz Ruppert.

Det forskes i Norge, men de menneskelige lidelsene og samfunnsøkonomiske kostnadene bare øker, fra 60 -70 milliarder i 2014 til 300 milliarder i 2021, (Mental Helse).

Så hvem er forskerne, når symptomer på psykotraumer, på indre utrygghet og manglende identitet, bare forvandles til "sykdommer", diagnoser og medisinering? Det er nok ikke bare journalister som lider av «kognitiv lukking og tunnelsyn», politisk redaktør i Dagens Næringsliv 22.10.2022.

Fra boken «Symbiose og autonomi» skriver dr. Ruppert: «Forskning viser at forstyrrelser i de tidlige stadiene av tilknytningen mellom foreldre og barn, er årsak til mange vidtrekkende psykiske avvik hos mennesker (Brisch 1999, Brisch and Hellbrügge 2006, Strauss 2008). Forstyrrelser i tilknytningen vokser til å bli psykiske forstyrrelser fordi mennesker er eksistensielt avhengige av gode relasjoner til andre mennesker. Negative erfaringer med tilknytninger og den frykten og stresset som følger med, trenger dypt ned, kanskje så langt ned som til mekanismen som påvirker genstrukturene (stikkord epigenetikk) og opprettholdes fra generasjon til generasjon (Fries 2008). Faktum er at stressede foreldre produserer stressede barn».

«I traumatiserte samfunn deles konseptet psykisk sykdom eller psykiske forstyrrelser ut som en årsaksforklaring». Jeg hadde aldri blitt frisk om jeg ikke hadde våget å følge intuisjonen min, aldri blitt frisk om jeg ikke hadde fått mot og kraft til å stole på meg selv. Dessverre handler behandling i dag mer om «i størst mulig grad å klare å mestre livet sitt og være i aktivitet», (Aftenposten 6. april 2022), enn å bli frisk.

Utenfor Norge er flergenerasjonell psykotraumatologi et felt i rask vekst!

Tragedien 22. juli kunne ha vært et godt utgangspunkt for en dypere forskning, men vi valgte å lukke øynene og døren til rettssalen. Vi ville ikke vite. Og fremdeles vil ikke forskerne vite hvordan et barn på «beste vestkant» i Norge utviklet seg til en morder. Det kan synes som om kunnskap om årsak til denne tragedien ikke er interessant å forske på.

Kan det skyldes at de fleste som kaller seg spesialister/hjelpere er uten innsikt i sin egen biografi? At kompetanse kun handler om boklig lærdom og ikke bygger på egen erfaring?

Om flergenerasjonelle psykotraumer i «Kjærlighet Lyst & Traume»:

«Psykisk sykdom?

Her vil jeg rette en innstendig appell til kollegene mine i psykiatrien. Etter det jeg har erfart, er psykotraumer og særlig dem som inkluderer seksuell traumatisering, hovedårsaken til symptomene som diagnostiseres som «alvorlige psykiske sykdommer» i psykiatrien. Dette er grunnen til at slike traumeofre og traumeovergripere av og til også havner på lukkede avdelinger på psykiatriske klinikker og tvangsbehandles».

«Ingen kan reparere en traumatisert barndom i etterkant. Vi kan bare godta den slik den var. Ved å gå tilbake til barndommen kan vi bruke medfølelsen vår til å hente fram barnedelene som vi spaltet da vi ble traumatisert. Da blir vi i stand til å integrere dem i vår egen identitet og gjøre den mer helhetlig. I dette arbeidet trenger vi et jeg som er like gammel som oss selv og som ikke bryter sammen med traumefølelsene som dukker opp», «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?» 

«Der imellem strandens stene

blev min barnesjel alene».

Henrik Ibsen

Projeksjoner

Våre foreldres

projeksjoner

- deres skjulte traumehistorie -

ble vår

barndom

(2012/2022)

Etter tre tiår forstår jeg hva Alice Miller og Franz Ruppert (med fl.) mener, og som Ruppert så presist beskriver i boken «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?»:

«Bare mennesker som har en sunn psyke, som føler seg hjemme i kroppen sin, som tar seg selv på alvor og som er tilstede i seg selv og i de sunne behovene sine, kan skape et samfunn som løser interessekonflikter i gjensidig forståelse og med sikte på vinn-vinn-situasjoner. Kort fortalt: Vi trenger ikke en kamp-revolusjon, men en bevissthets-revolusjon».

En bevissthets-revolusjon! Ja, det må det bli, for bare psykisk sunne mennesker er bevisste mennesker. Bare psykisk sunne mennesker kan skape sunne samfunn.

Vi har en vei å gå og den veien må vi begynne å gå. Nå! Sammen! For kollektivt har vi makt. Kollektivt kan vi begynne å forskyve den menneskelige bevisstheten. Kollektivt kan vi forbedre tilværelsen for våre medmennesker. Om viljen finnes ...

La oss ønske hverandre

LYKKE TIL!

Og helt til slutt:

Hva kjennetegner

et barn?

Øynene

det sanne

 enkle ekte

det levende naive

fantasi og følelser
konsentrasjon

entusiasme

tillit

den uforstilte gleden
og
evne til undring

spontanitet lojalitet

medfølelse

og

kjærlighet

Hva kjennetegner

en voksen?

Illusjoner

løgner

ubevisste følelser

det kompliserte
intellekt kontroll makt

latterliggjøring
hovmod forakt

splittelse

hastverk fravær

projeksjoner

Hva skjer?

(2011)