Oppdatert 4. desember 2023
Om barnet
mens jeg fremdeles lever ...
Velkommen til
www.barndommen.no
Kjære Leser
Det skulle gå mange år før jeg forstod hva terapeuten min mente da hun sa at vi er født fysisk, men ikke psykisk.
For å finne ut hvem vi ble født til å være, må vi følelsesmessig løsrive oss fra våre traumatiserte foreldre.
Bare slik kan vi bli modne mennesker. Bevisste mennesker som forstår at vi selv har ansvar for vårt eget liv.
Først da kan vi forstå at det er kjærligheten i barnet inni oss, som forener oss.
Kjærlighet gjør oss menneskelige. Kjærligheten forener menneskeligheten.
Som i det store
så også i det lille
Det som skjer i Midtøsten kan sammenlignes med det som skjedde her hos oss 22. juli:
Hat, sinne, aggresjon
gjennom
generasjoner
ubevvisst fortrengt
i en liten barnekropp
Ingen kommunikasjon
ingen forståelse
Ingenting som kunne skape
og utvikle
den
guddommelige gnisten
kjærlighet og fred
i det lille mennesket
Han viste oss
«som i det lille
så også i det store»
Han viste oss
at barn som
ikke blir elsket
skaper lidelse
i verden
Men vi ville ikke forstå
vi ville ikke lære
NÅ lever vi alle
konsekvensene ...
Så enkelt
og så umulig
for
´Hodemennesker´ er de
uten hjerte
uten barmhjertighet
uten følsomhet
med
mennesker og barn
som lider
også
i vårt eget land
(November 2023)
Vi er blinde for vår egen barndomsSmerte og overlevelse - og vil ennå ikke vite at vi måtte gi opp den emosjonelle forbindelsen med oss selv.
Vi alle har vi vært barn, derfor er det ingens skyld. Men ansvar har vi som krever vilje til å skape en levelig verden - for alle
Sammen må vi be om mot til åpne øynene ...
Den ensomme
lille gutten
så
de andre
Uten håp
uten kontakt
og uten et hjem
i seg selv
forble han
ingen
Dagen kom
og med sin
(ubevisste) forakt
raseri
og
brennende
oppdemte
hat
--
77 hvite kors
(2010)
September 2023
I Oslo planlegges et nytt minnesmerke etter 22. juli med en foreløpig økonomisk ramme på 65 millioner.
Penger vi kan bruke på forebyggende arbeid, - og for en gang å kunne begynne å forstå hvorfor.
«Alt er mulig for den som tror»
Mark 9 : 23
---
«Det er troen som har fått menneskene til
å utrette store ting».
- Bruce Barton
Fra svensk har jeg oversatt en hundre år gammel bok: «Hva kan et nåtidsmenneske tro?». Forfatteren var en amerikansk forretningsmann - og med denne boken treffer han tidsånden ...
Boken begynner med et brev fra en mann som ville ha svar på fem spørsmål:
1. Skulle det være bedre eller verre for verden om den kunne avskaffe all religion?
2. Har kirken gjort mer skade enn nytte?
3. Hvilken er den beste av de nå bestående religioner?
4. Hvilke få, enkle ting, om ens noen, kan en forretningsmann tro på?
5. Om det kommer til og finnes en ´fremtidens tro´, hvordan kommer den til å være?
-----
«Tidlig barndom regnes
som den mest kritiske og sårbare peroiden
i et menneskes liv, spesielt de første
tusen dagene, fra unnfangelsen fram til
to års alder. Det er en periode der plastisiteten er stor, og grunnlaget for optimal helse, vekst og utvikling legges» (Kassotaki et al., 2021).
Under 22. juli har jeg lagt til et essay av Nils Eide-Midtsand om konsekvensene, når vi ikke vil vite ...
For det finnes kunnskap om;
BARNDOMMEN
dette utfordrende begrepet
«barn»
denne
åndelig størrelse
en dimensjon
i våre liv
som vi forstår
så lite av
Tiden for
å bygge en solid
livets grunnmur
og tiden
våre symbiotiske behov
skal og må dekkes
for å kunne stå støtt i seg selv
er
den viktigste tiden
i et (menneske)
barns liv
Tiden når
mennesket
skal bli tryggog menneskelig
og bygge
sin identitet vilje
for derav å kunne
ta ansvar
Men
kunnskap om
mennesket
og vår
menneskelige psyke
er liten
for de som tror de vet
vet lite
om seg selv
Derfor fortsetter
´produksjonen´
av
traumatiserte kopier
som får barn
og små mennesker
som vokser opp
uten moderlighet
er uten
kjærlighet
til seg selv
og er ikke i stand
til
å elske andre
--
«Ekspertene»
er kopier
uten innsikt
om
barnet i sin egen
psykotraumebiografi
Lørdag 13. mai 2023
Kunstig intelligens
har enkel tilgang
til menneskenes
ubevisste sinn
-----
Onsdag 12. april 2023
Vi har brukt opp vår andel
av jordens ressurser
og vi utgjør kun
o.oo7 prosent av
verdens befokning!
«Skal det beste i oss vinne frem
krever det aktiv handling:
ved å ta til motmæle mot
nedbrytende tale»
sa Kong Harald i sin nyttårstale 2019
Det er tid for at vi alle tar
til motmæle mot samfunnets
nedbrytende krefter
Det er alles ansvar
å redusere sitt
eget forbruk
Et overforbruk som
forringer livsvilkårene
for andre
(men snart også for oss selv ... )
på
Moder jord
Oljeutvinning må stoppes
Tiden for økonomisk vekst
er forbi
Vi må få innsikt om
å oppleve
at vi mennesker er
en del av naturen
som er i ferd med å forsvinne
rundt oss
Verden blir et bedre sted
for alle
når vi begynner å forstå
blir bevisste
hvem vi er
hvorfor vi lever
og
hvordan det har kunnet gå
så langt
---
Jeg har tatt
tilbake
det Levende
KJÆRLIGHETEN
til meg selv
som ble
forsøkt drept
da jeg vokste opp
---
Kjære Leser
Kjærligheten må vi hente fram
Født uten skyld
med
kjærlighet
og vi kan
bare forståes
på bakgrunn
av
vår egen
historie
på bakgrunn
av
vår barn-dom
Født med
lys og kjærlighet
er vi - mennesket -
det sterkeste uttrykk for
Guds skaperverk
Kjærligheten må vi hente fram
Barndommen
en liten del
av livet
tror vi
Men denne korte tiden
lagres
forblir værende
i cellene
'på innsiden'
Det får fatale
følger
22. juli
var en mulighet til
ny innsikt
Fremdeles
holder vi våre
øynene og ører
lukket for
sammenheng
---
Det var det lille mennesket inni meg
som formet meg. Det var det hun ubevisst hadde opplevd, som formet meg. Jeg følte meg alltid utenfor – som i en hinne – med teflon i hjernen og vondt i hodet og vondt i magen
Jeg ble grenseløs og dømmende
og da mine barn ble gamle nok
til å vekke følelser; en eksplosiv mor!
Jeg takker deg, Kjære bevisste Leser, for at du er inne på barndommen.no.
Takk for at du leser diktene mine
Takk for at du lar deg berøre og takk for din vilje til å ta ditt ansvar …
ALT begynner med oss selv
Elsk meg
og
klem meg
Vis meg søppelbøtten
Da kan jeg
selv
når jeg blir stor
Grunnleggende ferdigheter
2021
diktet med det
universelle budskap
Mor med barn ved vindu av Kai Fjell (1932-1989) henger foran meg her jeg sitter og skriver. Mor i blått skjørt med et barn på fanget og venstre hånd over barnets ben.
Det traff noe i meg og jeg måtte kjøpe det
Nå treffer det ikke lenger. Føles bare godt og det er som jeg kan føle den myke kroppen hennes og ømheten i blikket gjennom de halvåpne øynene
Jeg fikk ikke dekket urbehovet mitt; Å bli sett, elsket og omfavnet - uten forbehold - av min mor. Denne viktige sterke kraften som ligger i morsbindingen, forstår vi lite av
Livet mitt har handlet om alle gangene jeg har klart å reise meg igjen. For å fortsette kampen gjennom lagene av fortrengt Smerte
Livet mitt har handlet om å innse, forstå
og å finne meg selv, fremdeles gjør jeg fremskritt : - )
Det er en livslang læring
–––––
Å føde barn; svangerskap og fødsel, er eksistensielt, en menneskesak, ikke noe som bare angår kvinner. Det handler om om begynnelsen av våre liv.
Årsak til alle kriser - krisers hvorfor - ligger i livets begynnelse. Se Beskytt de små under Dikt.
I begynnelsen ligger det som senere blir store utfordringer i våre liv. Når vi vokser opp og ikke vet hvem vi er. Ikke vet hva vi vil. Ikke vet hvorfor vi lever.
Vi vet, eller vil ikke vite, at de fleste av oss har blitt traumatisert i sin barndom.
Traumespesialist dr. Franz Ruppert er psykolog og professor på universitetet for anvendt vitenskap i München. Han har skrevet bøker, flere oversatt til norsk.
I boken Barndomstraumer under «En vellykket prosess», har han skrevet vakkert om begynnelsen av våre liv: «Nå ønsker jeg å invitere deg til lå leve deg inn i den nyfødtes verden fra den lille kroppen kom ut av fødselskanalen til en vellykket tilknytning ved morens bryst. La oss være bevisst på at vi er en baby som er utrustet med alle sanser og utrolige ferdigheter, og som kjenner på og føler alt som skjer i løpet av denne tiden» / ... /
Min egen barndoms erfaring ligger til grunn for barndommen.no. Selvfølgelig. Hvordan skulle jeg ellers kunne vite om traumene som lå ubevisst tilgjengelig i min kropp til jeg var i midten av 40-årene?
Dr. Franz Ruppert, denne unike person, har viet sitt liv til barndom, også han utfra sin egen erfaring. Noe annet er ikke mulig. Han har utviklet en flergenerasjonell psykotraumatologi (IoPT), skriver bøker og reiser rundt i verden og holder seminarer.
Han begynte sin Veien til erkjennelse, som jeg kaller den, i 1994, to år etter meg.
Fortsettelse Barndomstraumer: «I sin følsomhet kjenner moren vår alle våre behov for næring, stell, trygghet og kontakt, og møter dem velvillig og umiddelbart. Vi føler oss fullstendig trygge i kjærligheten vår. Slik som den nye tilknytningen ved fødselen lyktes, forsterkes og fordypes tilknytningen mer og mer i løpet av de neste ukene og månedene. Vi er sikker på at vi hører sammen. Det er en vidunderlig kjærlighet som gir mor styrke til å kunne være tilstede døgnet rundt. Hun er vår sikre havn, forbildet vårt, selve inkarnasjonen av ro og trygghet. Fra begynnelsen av opplever vi at det grunnleggende behovet vi har for ubetinget kjærlighet og omsorg alltid blir møtt. Vi har det godt hos moren vår, i familien - og også i verden».
Tror du, Kjære Leser, at 22. juli hadde skjedd om barnet Anders hadde opplevd kjærlighet? Tror du at barn skjærer seg, slutter å spise, får ADHD, blir deprimerte, tar livet av seg, dreper, blir autister osv. - at friske babyer blir psyke barn - om mor og far og samfunn hadde forstått det lille menneskets utvikling og barnets helt grunnleggende behov for omsorg, tilhørighet og trygghet
Og Kjærlighet
Og tror du vi hadde hatt behov for flere kjønn ...
Bare (fag)mennesker med kunnskap basert på sin egen erfaring, kan forstå barnet, dette lille mennesket (på innsiden). Bare de fag-menneskene kan kalle seg spesialister. For de har den grunnleggende bevisstheten om hvem de selv er i sin kropp og sjel. De har kunnskap om de flergenerasjonelle psykotraumer. De har kunnskap om overgriper - offer problematikk og ikke minst; De har gjennom sin egen psykotraumebiografi fått kunnskap og innsikt om vår menneskelige traumatiserte spaltede psyke.
Skolemedisinen er enn så lenge immun for dette. De vil ikke vite at kropp og den menneskelige psyken er ett og at alt vi opplever som barn, fester seg i kroppens celler. Og på et senere tidspunkt i livet, vil dette gi seg til kjenne ...
Det er derfor ikke overraskende at stadig flere barn og unge blir fysisk og psykisk syke, får flere diagnoser, blir medisinert, blir transpersoner. «Seksualitet er kroppslighet. Hvis noen opplever kroppen sin som fremmed må vi spørre om hvorfor det er slik», «Kjærlighet Lyst & Traume» (F.R.)
Jeg var også blant dem som trodde at jeg visste. Jeg har også vært blant dem som ikke har hatt kontakt med min egen kropp.
Jeg ble tvunget på innsiden av meg selv, ingenting jeg valgte 'frivillig'. Min vei skulle bli å finne barnet jeg ble født til å være, men traumatisert til å bli.
Jeg vet nå at dette er (livs)oppgaven i dette livet. (Å bli en mamma).
Sammenheng og Forebygging er dette årets viktigste ord, og handling som følger ordene forutsetter bevissthet, ansvar og vilje.
Hvorfor ble 4-årige Anders innlagt på Klinikk for psykisk helse?
I fjor laget Erika Carlmeyer en film om barn som dreper. Filmen er laget utfra den voksnes perspektiv: «Hvordan kan Elin stå i dette som mor og menneske?»
Det var ingen som så barnet.
UNESCOs hadde et mål etter siste Verdenskrig. Må det bli en ny verdenskrig før vi forstår at krig starter
« ... i menneskenes sinn
og det er i menneskenes sinn
vi må opparbeide et forsvar for fred»
Vi holder øynene krampaktig lukket
Vi vil ikke se Vi vil ikke føle Vi vil ikke høre
om
Sammenheng
Hvorfor?
Jeg elsker små barn
og det er ingen liten ting
når de som akkurat har kommet
til oss fra Gud
elsker oss
- Charles Dickens
Kärleken är det enda
som kan förena levande varelser
så att de blir hela och fullständiga
eftersom den är det enda
som förenar dem med det som finns
djupast i dom själva
- Pierre Teilhard de Chardin
Kjære Leser
Jeg ønsker deg velkommen til
min hjemmeside
Kjærlighet, det er barnet som kan vekke kjærligheten til liv igjen i barnet vi alle er på innsiden. Men jeg var en knallhard (og redd) mor bak muren som skilte meg fra mine barn.
Jeg har hatt barndommen.no siden slutten av 1990-tallet. Diktene utgjør tyngden i alt jeg skriver. De formidler på en enkel måte følelsesmessig kunnskap om hvorfor. De handler om Utvikling, om Smerte, om Følelser, om Sammenheng. Hjemmesiden blir på ingen måte «perfekt». Du vil sikkert oppdage feil og gjentagelser, men det viktigste er at mitt budskap når fram. Jeg setter stor pris på om du lar andre bli oppmerksomme på og ta del i det jeg mener er det viktigste av all lærdom: Kunnskap og innsikt i oss selv.
Jeg har brukt mange år på å forstå barnet på innsiden, det traumatiserte barnet som var meg. Det har tatt tid og det har kostet på mange plan. Tid for kroppen å få innsikt i psykotraume biografien. Tid for å forstå hvorfor jeg ble et dømmende, trøstespisende menneske. Og en eksplosiv mor. Barnet Anette hadde tidlig blitt traumatisert. Men like lite som det var mine foreldres feil at jeg ble traumatisert, var det min feil at jeg ble en eksplosiv mor. Om dette har jeg skrevet en bok, som måtte bli en dagboksbok, for å tydliggjøre at jeg verken visste eller husket noe som helst. For å tydeliggjøre at alt jeg hadde opplevd lå fortrengt i det ubevisste, i min kropp.
Det er derfor jeg forstår hvordan barnet Anders ble traumatisert, og som voksen ble en morder. Det han opplevde ligger fremdeles ubevisst fortrengt i hans kropp.
I boken med den treffende tittel «Hvem er jeg i et Traumatisert og traumatiserende samfunn?» skriver Franz Ruppert:
«Eksemplet Anders Behring Breivik:
Fra barnlig traumeoffer til massemorder.
Ikke ønsket ikke elsket ikke beskyttet - dette traumetriaset har til fulle rammet Anders Behring Breivik som 22. juli 2011 drepte 69 unge mennesker på Utøya. / ... / Da han ble født 13. februar 1979 i Oslo, hadde moren allerede vurdert å abortere ham. Men det var for sent for lovlig abort da hun oppsøkte legehjelp for å få utføre inngrepet. i tråd med hvordan overgriper-offer-forholdet snus på hodet sa hun: «Barnet sparker meg, nesten bevisst, for å plage meg», til en lege mens hun gikk gravid.
Også etter fødselen mente hun at barnet var ondt. Etter ti måneder avsluttet hun ammingen fordi hun mente at barnets kraftige aggressive suging var nær ved å ødelegge henne. Det at moren til Anders hadde disse holdningene, var ikke rart: Som barn hadde hun ikke opplevd kjærlighet, men kraftig nedvurdering, mishandling og seksuell traumatisering i opprinnelsesfamilien sin».
«Traumatiske hendelser fortsetter å virke i psyken, helt til de blir konkret terapeutisk bearbeidet. Med psykotraumatologi, som grunnlag (vitenskap om traumene), har jeg skritt for skritt utviklet den flergenerasjonelle psykotraumatologien (Ruppert 2001, 2005, 2007, 2010, 2012).
Kjernen i dette konseptet er teorien om det jeg kaller symbiosetraume.
Symbiosetraume oppstår når et lite barn, som er helt avhengig av sin mor for å få sine helt elementære behov dekket, ikke blir ivaretatt. Det mangler kontakt, næring, omsorg, å bli holdt varm, men først og fremst kjærlighet. Dette gjør at barnet føler avmakt og hjelpeløshet, som igjen utløser dødsangst, sinne og sorg, følelser barnet må skyve vekk for å overleve. Den psykiske utviklingen til barnet blir ikke stabil og integrert. Det blir vanskelig for barnet å bygge opp sunne personlige strukturer, og utviklingen av autonomien henger etter.
Barnet tar opp i seg de forskjellige psykiske strukturene hos mor allerede før fødselen. De avspsltede følelsene hos moren forvirrer det ufødte barnet. / ... / Ved svangerskap forsterkes stimuleringen av slike erfaringer og overføres fra generasjon til generasjon».
I boken «Barndomstraumer» har dr. Ruppert skrevet om våre tidligste fødselserfaringer og konsekvensene av disse traumatiske erfaringene.
Med ny kunnskap om hva som finnes innerst i vår sjel, når vi forstår mer om hvordan vi fortsetter« å produsere» barn som blir psykisk syke, er jeg overbevist om at føde - og barseltilbudet til barnet og mor, vil prioriteres og utviklet, (framfor å gi støtte til romfarten ... DA 16.11.22).
Det handler om Å FOREBYGGE!
Innsikt om Sammenheng vil tvinge seg fram gjennom muren til det offentliges rom ...
For det som vil forstå hvorfor kvinner har valgt å føde ved ABC-enheten i Oslo, kan lese i «Barndomstraumer» hvorfor det har blitt som det har blitt.
«Boken Kvinnekroppen (Ensel, 2002, s. 6) viser utviklingen av maktforholdene i fødselshjelpens historie. På den ene siden står jordmødrene, og på den andre står legene som i løpet av historien har fått mer og mer makt over kvinnekroppen».
Mennesket er en ressurs. Og det er godt å vite at ikke alle 8 milliarder mennesker er i ubalanse med jorden. Vi blir stadig flere som innser at vi er en del av naturen. Moder Jord vil komme oss til unnsettning, når vi blir mange nok. Hun vil, som en mor, være oss liv-givende.
Det er vakkert og det handler om energi; om yin- og yang-energi. Yin-energien står for Moder jorden, for skjønhet, hvile, ettertanke, introspeksjon, stillhet og mørke. Yang-energien for Fader himmel, aktivitet, effektivitet, framskritt. Yang er hardt. Yin er mykt. Vi utfyller, vi kompleterer hverandre. Vi klarer oss ikke uten hverandre.
Det er vekslingen mellom disse to energiene som balanse oppstår og dermed spiren til nytt liv. Den feminine kraften ikke ligger i å kjempe som mennene – men i å erkjenne oss selv og påminne om x-kromosomet i mannen.
Verdens kvinner er i ferd med å våkne.
Sammen med mennene løfter vi fram de såkalt myke verdiene, skjønnhet, kraft og sensualitet, med-menneskelighet, med-lidenhet.
Vi må sette nedleggelsen av fødetilbud i Norge ca 60 steder på 60 år i Sammenheng
med for tidlig barnehagestart
med psykisk syke barn og ungdom
voksne og eldre
med barn og unges psykiske helse
med stadig flere unge uføre
med familiefattigdom
med uverdig eldreomsorg
Vi kan ikke fortsette som før.
«Vår dypeste frykt er ikke
vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at
vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys,
ikke mørket som skremmer oss mest.
Du tenker: Hvem er jeg
som kan si at jeg er genial, praktfull og fantastisk?
Jeg spør deg?
Hvem er du
som ikke våger å være dette?
Du er barn av Gud!
Å gjøre deg selv liten,
gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap
å gjøre seg selv liten
for at andre skal føle seg usikre
i ditt nærvær.
Du er født til å bekrefte Guds storhet,
slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet finnes i oss alle.
Når du tillater ditt indre lys å skinne,
gir du andre mennesker rett
til å gjøre det samme.
Når du frigjør deg
fra frykten i ditt hjerte,
vil din tilstedeværelse
automatisk frigjøre andre».
- en bønn av
Marianne Williamson
Nelson Mandela (1918-2013), satt i fengsel i
27 år. Han var Sør-Afrikas første svarte president og i sin innsettingstale i 1994 siterte han denne bønnen av Williamson.
I boken «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?» , beskriver traumespesialisten dr. Ruppert samfunnets - og verdens situasjon. Jeg vet ikke om det finnes en annen fagperson som kan mer om konsekvenser og sammenheng, enn han.
Alt han skriver og beskriver, alle teoriene, er siden 1994 fundamentert og basert på hans egen erfaringskompetanse.
Det som skjer rundt oss og i oss, kobler dr. Ruppert til oss selv, til vår menneskelige psyke. Grunnprinsippet er at den menneskelige psyken skal gi oss en sann forbindelse til virkeligheten i og utenfor oss selv, og at den aldri helt kan ødelegges av psykotraumer.
«I alle samfunn jeg kjenner, regnes psykiske traumer offisielt som heller sjeldne fenomener, og de forbindes som regel bare med graverende voldserfaringer og naturkatastrofer. Det at mange mennesker traumatiseres psykisk helt i begynnelsen av livet, er ikke innen rekkevidde for den almenne bevisstheten. Jeg ville heller ikke kommet på dette før, hvis ikke den psykoterapeutiske praksisen min og min egen livshistorie hadde overbevist meg».
Det profesjonelle hjelpeapparatet vet lite om pasienters traumatiseringer.
«Når man gjør en grunndigere psykologisk analyse, skrumper alle menneskehetens store problemer inn til barndomsproblemer».
«En psyke som er blitt forstyrret tidlig i barndommen, blir aldri ordentlig voksen. Den iscenesetter på nytt de traumene den har fått, på de ulike arenaene i livet. Traumatiseringen fortsetter når traumatiserte foreldre traumatiserer barna sine, og den støttes av diverse samfunnssystemer. Det regnes som normalt at jeget går tapt som referansepunkt, og orienteringen mot det ytre får dominere».
Mitt liv er mitt ansvar. Ditt liv er ditt ansvar. Det handler om å ta styringen over sitt eget liv. Det handler om ansvar og valg. Uansett hvor håpløst livet enn føles, det er du og jeg som velger. Vi må tenke selv, Ta til deg ordspråket som har vært med meg siden 1900-tallet;
Ingenting er umulig det umulige tar bare
litt lenger tid ..., Med de raske energiene og ny forskning og kunnskap, er trøsten at også menneskelig utvikling, som alt annet, skjer fortere i dag. Du trenger ikke alle årene som jeg gjorde.
Lykke til!
Barnet
Langt inn i min kropp
fant jeg rester
av et barn
etter det en gang
så krenkende barnet
Det er fra henne
ordene mine kommer
ord som langsomt lar seg forme
til dikt
Om jeg ikke hadde forstått
min kropps språk
lært meg å forstå
mine følelser
og
oppfatte mine fornemmelser
lært meg å se
tegnene symbolene
og alle
drømmene
Da hadde jeg heller aldri
kunnet forstå
det barn
forteller gjennom meg
at Smerten jeg hadde
i min kropp
er det traumatiserte
barnets Smerte
på innsiden av oss alle
(2011/2022)
Mitt liv
Lenge lå jeg i mørket
orket ikke å tenne lyset for å skrive
selv om jeg vet at jeg til slutt gjør det
Hoften min dunker
som fra et åpent krater
brer smerten seg
og flyter stille nedover låret
mens den gamle kvalmen
duver i magen
Stille gråter jeg i natten
Jeg sovnet fort i går
med et ønske om
at natten skulle bli hel
Men Smerten ville noe annet
Bak lukkede øyne
kjenner jeg den
som en påminnelse
om livet
Det som er
og det som
en gang var
mitt liv
Livet til det lille barnet
og hennes naive tillit
til at menneskene rundt
bare ville henne
det gode
At hennes rett
til å bli elsket
for den hun var
ble det motsatte
Hvordan kunne
barnet forstå
at det som skjedde
aldri
skulle ha skjedd
Hvordan kunne
barnet vite
at alt hun opplevde
la seg ned
i den dype glemselen
og ødela for livet
Ødela hennes liv
Senere
når hun vokste seg
stor
utenpå
og selv fikk barn
var hun fortsatt
et lite krenket barn
med alt hun hadde opplevd
inni seg
Hvordan kunne hun være en mamma?
(2011/2022)
I forordet til «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?» skriver dr. Franz Ruppert:
«Jeg begynte å sove dårlig. Jeg merket hvordan stadig flere av tankene mine kretset om disse samfunnsspørsmålene og den globale situasjonen. Stressnivået mitt økte. Jeg spurte meg selv om hva jeg kunne gjøre. Og jeg ble overbevist om at det hastet med å dele kunnskapen fra mange års terapeutisk arbeid med menneskeheten. Jeg måtte handle før det var for sent. For at menneskene endelig skulle våkne og slutte å traumatisere hverandre uten grunn. For at de ikke skulle fortsette med å presse hverandre inn i overgriper-offer-dynamikken. For at de ikke skulle utløse en atomkatastrofe og kaste hverandre i avgrunnen».
I 1989 reiste jeg fra mine tre små barn for å begynne på videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. Den gangen handlet det bare om meg og mine behov, og pappa var jo hjemme på heltid. Mine egne «traumeoverlevelses-interesser» gikk på bekostning av mine barns behov og ønsker. På pensumlisten stod en bok av den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller. Jeg skummet noen sider og lukket boken. Jeg skjønte ingenting. Det gikk mange år før jeg åpnet den igjen, og enda flere år å forstå hva hun skrev om. Jeg forstår nå konsekvensene av det jeg ubevisst hadde opplevd, hvilke følger det fikk for mitt liv og for mine barns liv.
Jeg hadde bare
blitt voksen
utenpå
Alt jeg hadde opplevd
lå fortrengt
innkapslet i barnet
på innsiden av
meg selv
Jeg utdannet meg også til gestaltterapeut, tok pedagogisk seminar og ble sykepleiefaglig veileder. Alt gjorde jeg i tillegg til jobb, mens mine barn var små (Et ubevisst liv).
Før jeg ble kjent med den tyske traumespesialisten prof. dr. Franz Ruppert,
hans arbeid, metode (IoPT) og bøker, var bøkene til den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller, (1923-2010), de jeg studerte mest.
«Når et rasende menneske plutselig slår, er det som regel uttrykk for dyp fortvivelse, men slåingens ideologi og troen på at det er uskadelig, har som funksjon å dekke over gjerningens følger og gjøre dem ukjennelige; barnets avstumpning mot smerter fører nemlig til at det resten av livet blir stengt ute fra veien mot sannhet. Bare opplevde følelser ville være sterkere enn stengslene, men nettopp slike følelser er ikke tillatt ...», I begynnelsen var oppdragelsen.
«Traumatiserende erfaringer forsvinner ikke fra den levende organismen vår av seg selv.
Tiden i mors liv, fødselen og de to til tre første leveårene har vi bare lagret rudimentært eller fullstendig ubevisst. Minnene fra denne tiden finnes likevel i den implisitte hukommelsen vår. De kan styre hele livet vårt uten at vi vet om det, særlig hvis vi har gjort traumatiserende erfaringer allerede i denne tidlige fasen av livet (Ruppert 2017, Wilks 2017). Derfor er det viktig at vi henter nettopp denne tidlige fasen av livet ut av underbevisstheten og inn i bevisstheten», «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn», dr. Franz Ruppert.
Det forskes i Norge, men de menneskelige lidelsene og samfunnsøkonomiske kostnadene bare øker, fra 60 -70 milliarder i 2014 til 300 milliarder i 2021, (Mental Helse).
Så hvem er forskerne, når symptomer på psykotraumer, på indre utrygghet og manglende identitet, bare forvandles til "sykdommer", diagnoser og medisinering? Det er nok ikke bare journalister som lider av «kognitiv lukking og tunnelsyn», politisk redaktør i Dagens Næringsliv 22.10.2022.
Fra boken «Symbiose og autonomi» skriver dr. Ruppert: «Forskning viser at forstyrrelser i de tidlige stadiene av tilknytningen mellom foreldre og barn, er årsak til mange vidtrekkende psykiske avvik hos mennesker (Brisch 1999, Brisch and Hellbrügge 2006, Strauss 2008). Forstyrrelser i tilknytningen vokser til å bli psykiske forstyrrelser fordi mennesker er eksistensielt avhengige av gode relasjoner til andre mennesker. Negative erfaringer med tilknytninger og den frykten og stresset som følger med, trenger dypt ned, kanskje så langt ned som til mekanismen som påvirker genstrukturene (stikkord epigenetikk) og opprettholdes fra generasjon til generasjon (Fries 2008). Faktum er at stressede foreldre produserer stressede barn».
«I traumatiserte samfunn deles konseptet psykisk sykdom eller psykiske forstyrrelser ut som en årsaksforklaring». Jeg hadde aldri blitt frisk om jeg ikke hadde våget å følge intuisjonen min, aldri blitt frisk om jeg ikke hadde fått mot og kraft til å stole på meg selv. Dessverre handler behandling i dag mer om «i størst mulig grad å klare å mestre livet sitt og være i aktivitet», (Aftenposten 6. april 2022), enn å bli frisk.
Utenfor Norge er flergenerasjonell psykotraumatologi et felt i rask vekst!
Tragedien 22. juli kunne ha vært et godt utgangspunkt for en dypere forskning, men vi valgte å lukke øynene og døren til rettssalen. Vi ville ikke vite. Og fremdeles vil ikke forskerne vite hvordan et barn på «beste vestkant» i Norge utviklet seg til en morder. Det kan synes som om kunnskap om årsak til denne tragedien ikke er interessant å forske på.
Kan det skyldes at de fleste som kaller seg spesialister/hjelpere er uten innsikt i sin egen biografi? At kompetanse kun handler om boklig lærdom og ikke bygger på egen erfaring?
Om flergenerasjonelle psykotraumer i «Kjærlighet Lyst & Traume»:
«Psykisk sykdom?
Her vil jeg rette en innstendig appell til kollegene mine i psykiatrien. Etter det jeg har erfart, er psykotraumer og særlig dem som inkluderer seksuell traumatisering, hovedårsaken til symptomene som diagnostiseres som «alvorlige psykiske sykdommer» i psykiatrien. Dette er grunnen til at slike traumeofre og traumeovergripere av og til også havner på lukkede avdelinger på psykiatriske klinikker og tvangsbehandles».
«Ingen kan reparere en traumatisert barndom i etterkant. Vi kan bare godta den slik den var. Ved å gå tilbake til barndommen kan vi bruke medfølelsen vår til å hente fram barnedelene som vi spaltet da vi ble traumatisert. Da blir vi i stand til å integrere dem i vår egen identitet og gjøre den mer helhetlig. I dette arbeidet trenger vi et jeg som er like gammel som oss selv og som ikke bryter sammen med traumefølelsene som dukker opp», «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?»
«Der imellem strandens stene
blev min barnesjel alene».
Henrik Ibsen
Projeksjoner
Våre foreldres
projeksjoner
- deres skjulte traumehistorie -
ble vår
barndom
(2012/2022)
Etter tre tiår forstår jeg hva Alice Miller og Franz Ruppert (med fl.) mener, og som Ruppert så presist beskriver i boken «Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn?»:
«Bare mennesker som har en sunn psyke, som føler seg hjemme i kroppen sin, som tar seg selv på alvor og som er tilstede i seg selv og i de sunne behovene sine, kan skape et samfunn som løser interessekonflikter i gjensidig forståelse og med sikte på vinn-vinn-situasjoner. Kort fortalt: Vi trenger ikke en kamp-revolusjon, men en bevissthets-revolusjon».
En bevissthets-revolusjon! Ja, det må det bli, for bare psykisk sunne mennesker er bevisste mennesker. Bare psykisk sunne mennesker kan skape sunne samfunn.
Vi har en vei å gå og den veien må vi begynne å gå. Nå! Sammen! For kollektivt har vi makt. Kollektivt kan vi begynne å forskyve den menneskelige bevisstheten. Kollektivt kan vi forbedre tilværelsen for våre medmennesker. Om viljen finnes ...
La oss ønske hverandre
LYKKE TIL!
Og helt til slutt:
Hva kjennetegner
et barn?
Øynene
det sanne
enkle ekte
det levende naive
fantasi og følelser
konsentrasjon
entusiasme
tillit
den uforstilte gleden
og
evne til undring
spontanitet lojalitet
medfølelse
og
kjærlighet
Hva kjennetegner
en voksen?
Illusjoner
løgner
ubevisste følelser
det kompliserte
intellekt kontroll makt
latterliggjøring
hovmod forakt
splittelse
hastverk fravær
projeksjoner
Hva skjer?
(2011)
